Da jeg var barn likte jeg godt å ta personlighetstester i ukebladene. Jeg passet alltid på å få en uanstendig høy poengsum. Dermed endte man i kategorien for Dalai-Lama-aktig-personlighet, og kunne vinne fredsprisen anytime. Hvis du blir arrestert, kan det jo også være greit å vise til en test på Facebook, som sier at man ville vært Mummimamma om man hadde bodd i Mummidalen. Da låser de nok opp fengselsportene ganske fort, vil jeg tro!
Dessverre har jeg fått litt problemer med glorien i det siste. Det begynte med at
Svigermor bestemte seg for å flytte. I neste øyeblikk deklamerte hun at bondegård,
uthus og låve skulle byttes ut med ett enkelt hus. Så ble Emmelinemannen invitert til hent-hva-du-vil-party. Nå skal det jo sies at det hadde vært ganske forferdelig om han hadde kommet hjem med tre nye koner, og fortalt at han ville starte et liv som bigamist. Sånn sett var det ikke så galt at han kun kom oppdaget at jeg forsøkte å presse koppene ut i kulden. Emmeline er ikke kronet til koppedronning i eget liv for ingenting. Kopper som består sensuren kan se frem til en tilværelse i sus og dus.
Resten blir brutalt bort-adoptert.
I det perspektivet blir seks nesekopper lett en trussel mot den ekteskapelige
lykke. Spesielt når ektemannen tar på seg rollen som koppenes høye beskytter, og sikrer dem en ufortjent god hylleplass. Jeg vet jo at den stygge andungen ble en svane til slutt, men hvor lenge skal man egentlig vente på at en nesekopp
skal bli vakker?
Dersom man venter lenge nok, bør man i alle fall bli tildelt en fredspris som plaster
på såret. Jeg regner med at Nobelkomiteen har notert meg i sine papirer. Dersom dere trenger å diskutere kandidaturet over en kopp kaffe, donerer jeg med glede seks kopper til formålet. Alle leveres med egen nese, og kan være et hjem med seks kopper. Problemet var at koppene hadde ansikt og en liten klump til nese. «Disse var jammen
fine», tenkte Emmelinemannen, og ble derfor svært overrasket da han bidrag til fred i alle land som ikke styres av en koppedronning.
Shalom!